drawback

Endelig fikk jeg lære de smarte snarveiene ned til sentrum, de som naboen min har gått, snarveien som helt klart er mye lenger enn den vanlige veien ukjente undertegnede har tuslet. Allikevel, det er godt å føle seg som en innfødt. Vi gikk full av gammel-dame-syndrom for å ikke dette på isete veier, kikket på meterlange istapper som hang fra gamle,vakre skipperhus, hvorav et par av de var til salgs. Ikke istappene. Husene. Det er lov å drømme, men samtidig veldig oppmerksom på at noe er galt når det blir istapper av slike dimensjoner på et hustak. Jeg tror ikke de husene er lykkelige, de er kalde i sjela. Tror jeg. Vi var innom galleriet bare fordi det hører med, og jeg forelsket meg hodestups i et nydelig bilde…sukk… som er så dyrt at jeg får litt ekstra lyst på det bare fordi jeg egentlig absolutt ikke på noen som helst måte har råd til det (Men det står der ennå, måtte kjøre ned i dag igjen og se på det gjennom vinduet. Hjelp). Vi drakk kakao som kom i lys og mørk versjon. Skummende varm melk ble servert, og selve kakaoen kom i hard form i enden på en trepinne. Jeg er ikke vant til slikt, jeg vil ha den ferdig blandet. Vil ikke den skal koste 39,- for en bitte liten kopp heller, men det gjorde den uansett.

Undertegnede har nå bodd ni måneder i Drøbak. Og endelig begynner jeg å bli kjent her. Med vinterutgaven. Med naboene. Og nå tenker jeg å flytte. Jeg tenker å forelske meg hodestups i en kar fra Tromsø…eller noe annet veldig langt borte, og så ikke tenke på noe som helst mer, bare på å flytte.