slutt

…og morgenen kom. Litt fortere for meg enn for ham. Jeg lot ham sove, tenkte at han trenger det vel. Det var første gang vi så hverandre siden nyttår, og jeg ønsket så inderlig at ting skulle være som de var før. At den gode følelsen virkelig kunne komme igjen, og bli der. Bare være der,uten tvil og tanker om morgendagen. Om avstanden. Om umuligheten.

To timer i fred og ro. Så sto tordenværet opp. Jeg er allergisk mot krangling, orker det ikke. Så etter et par stikk fra svensken, før vi rakk å sett i gang, hører jeg meg selv si

“det går ikke så bra med oss lenger, gjør det vel?”

Etter det tok det ene ordet det andre, og plutselig satt vi der og hadde gjort slutt. Slutt på oss.Vi gjorde slutt på det som en gang var det beste vi begge hadde hatt her i livet. Så fort skjedde det.

Og samme hvor godt forberedt man trodde seg være, samme hvor mange ganger man hadde tenkt at det sikkert var best om det gikk sånn. Samme faen, der kom like forbannet det tunge sorgteppet og begravet helt livet. Tok all gleden og bare sveipet den med seg. Jeg lover, hjertet mitt sluttet å slå der et øyeblikk.

Kjære verden, la meg aldri aldri aldri mer tro at noe skal bli bra. La meg ikke ta sjansen på dette en eneste gang til. Livet er for kort til å pådra seg denne smerten flere ganger.

Håndkleet er kastet. Undertegnede gir opp troen på livet.