Pøh, det kan jeg visst det, det er bare ikke alltid jeg kan navngi det jeg lager. Og hvem ler sist sier Undertegnede. Trolig er det meg. Kunsten å late som man ikke kan lage noe særlig med mat, kommer jo godt med når man helst vil spise ute. Det er mye lettere å overtale sin kjære til utemiddag når han egentlig tror det bare er flaks de gangene han får noe godt å spise i heimen.
For noen år siden jobbet Undertegnede som selger. Der ble det støtt og stadig arrangert salgskonkurranser, og nær sagt selvfølgelig(hehe, jeg tåler jo ikke å tape!) så vant min avdeling noen ganger. En gang endte vi opp med hver vår kjøkkenmaskin av giganttypen. Den har stått pent innpakket i eskene sine(flertall ja), helt til jeg flyttet i våres. Nå er alt pakket opp. På tide å teste? Ja. Ferdig med testingen nå da, bildebevis følger litt lenger nedi her.
Greia er bare, at til denne kjøkkenmaskinen så fulgte det med en uhorvelig mengde ekstrautstyr. Blender er fint, juicepresse er fint. Men altså, pølsehorn og kjøttkvern…og et slags moseapparat? Jeg ser ikke for meg at jeg skal komme hjem bærende på en halv elg med det første, så hva i alle dager skal jeg med alt det utstyret?
Tre pølseskinnet inn på pølsehornet. Fyll kvernhuset med farse. Kjør maskinen på lav hastighet. Dra ut pølseskinnet etter hvert som farsen fylles i.
Står det kjekt i bruksanvisningen. Undertegnede vet med seg selv at det der aldri kommer til å skje i hennes hjem. Ikke hvis hun får bestemme. Og det får hun, det er tross alt hennes hjem.
Så derfor, skulle du sitte der med en Electrolux Assistent(reklame, ja jeg vet, men det er liksom nødvendig)…uten ekstrautstyr, og kjenne at dette virkelig er noe du trenger. Pølsehorn og kjøttkvern altså. Vel, gi lyd fra deg her, så kan du få det. Av Undertegnede.
Og her kommer den fabelaktige matbloggingen. Først brukte jeg kanskje tre kvarter på å montere sammen de delene av maskinen jeg trengte, og enda fikk jeg det ikke til. Men det virket på et vis. Glemte å ta bilde av melet. Og alt det andre. Og maskinen. Men her er deigen:
Under plast selvfølgelig, her jukser vi ikke med hevingen. Eller esingen. Vi jukser ikke uansett.
Her deler vi. Litt i hvertfall. Som den gode matblogger jeg er, glemte jeg selvfølgelig å ta bilde av alle delene av deigen. Men tro meg, det ble ganske mange boller.
det ser ikke så godt ut, men det blir det om litt.
Og sist men ikke minst, her stekes det. Og får du øye på ei bolle i bakgrunnen, så er det sikkert Undertegnede som ikke skjønte at det ble gjenskinn i ovnen.
smaskens! Å joda.
Nuvel, vi tenker å fore en hel arbeidsplass med boller. I morgen. Hele verden bør egentlig angre på at de ikke jobber der Undertegnede jobber. Men …kremt…selv er jeg litt glad for at jeg ikke må fø på hele verden med bare et par poser med boller. Det finnes folk i en helt annen bransje som trolig er flinkere til å spre lite mat på tusenvis. Har jeg hørt.
PS: hvis du virkelig vil ha det pølsehornet, så er det en fordel om du ikke akkurat bor på verdens ende. Med mindre det er Tjøme, i såfall er det greit.
