Alle som noen gang har hatt et par favorittjeans vet akkurat når det begynner å nærme seg krise. Det er selvfølgelig når den jeansen aldri har vært bedre å ha på, den er så myk og god og behagelig…og man har egentlig aldri lyst til å ta på seg noe annet.
Krise.
Det er da det går hull på den. Først bare et lite. Det overser man. Så blir det et hull til. Og enda ett. Så lapper man. Nytt hull. En liten revne. Ny lapp. Og sånn fortsetter det. Helt til man en dag må innse at man har sydd en helt ny bukse utenpå den gamle.
Da er det på tide å kjøpe en ny.
Hadet jeans, nå er det slutt. Eller kanskje man kan beholde deg til oppusningsbukser…? Kanskje?
Neon ganger kan man bli så blåst av banen helt uforberedt! Undertegnede har lært seg å låne film på biblioteket, og er jo en sucker for alt som smaker av Italia. Plukket derfor med meg denne filmen hjem i går, heter “Don`t move” på english.
FABELAKTIG film!! Hvordan har jeg klart å unngå å se den tidligere? Og nydelig soundtrack, som ikke er mulig å få kjøpt lenger…så vidt jeg kan se. Sukk…
bare lurer litt, på sånn klestørking. De av oss som ikke bruker tørketrommel,men tørker klær på gamlemåten, altså på stativ. Mulig det bare er meg igjen i hele verden som bruker sånt, men allikevel. Desto bedre egentlig, da blir det ingen innblanding i forskningsprosjektet.
Vel. Klærne begynner å tørke. På et eller annet tidspunkt er de våtest på den siden som er inn, altså den som er nærmest stativet. Da snur jeg selvsagt klærne. Den fuktigheten som da egentlig var på vei opp og ut av klærne, må altså snu og komme seg ut motsatt vei. Eller er det sånn at det plutselig begynner å tørke nedover i stedet for oppover? Don`t think so.
Med andre ord, hvis man snur klærne ofte nok i tørkeprosessen, så vil de aldri bli tørre? Vil fukten bare bli liggende inni klærne til evigheten tar dem? Nok et tidkrevende forskningsprosjekt for folk uten liv. JA, jeg vet at meningen var det skulle blir tørt, men under veis så er det lov å bytte mening. Det er tross alt en kvinnes privilegium å ombestemme seg. Ganske ofte.
Det skulle vært barnesikring på avocado. Med tanke på at den er livsfarlig for voksne, kan umulig barn slippe unna uten varige mèn.
Jaha, hva er så skrekken med avocado? Seriøst, det er umulig å vite når det går an å spise den. Den er bare hard hard hard…fortsatt altfor hard, og så ser man bort i to sekunder, og DA er den altfor moden. Hvem oppfant noe så dumt? Ok, kanskje ikke barnesikring er tingen, men den kunne vel i det minste hatt en fargekode som sa “klar” eller noe? Den kunne vært naturlig avokadofarget så lenge den var hard og uspiselig, og byttet til orange(f.eks, jeg skal ikke være streng på fargen…bare noen kan oppdra den!) når den var moden. Så enkelt at selv et barn ville skjønt det. Og undertegnede, selv om hun vel neppe kan betegnes som et barn…særlig mye lenger). Når jeg tenker meg om er det mulig den faktisk alt har en slik fargekode. Jo,med tanke på hvor kort tid den er spiselig, så er det mulig jeg aldri har fulgt med når dette inntreffer.
Jeg vurderer å stirre på en avocado førstkommende helg, for å se om den kanskje er fargepreget allerede. Men hva om jeg blunker? Løpet er kjørt. De store verdensomspennede sakene er igjen i ferd med å erobre Undertegnedes fritid. Og liv.
Endelig fikk jeg lære de smarte snarveiene ned til sentrum, de som naboen min har gått, snarveien som helt klart er mye lenger enn den vanlige veien ukjente undertegnede har tuslet. Allikevel, det er godt å føle seg som en innfødt. Vi gikk full av gammel-dame-syndrom for å ikke dette på isete veier, kikket på meterlange istapper som hang fra gamle,vakre skipperhus, hvorav et par av de var til salgs. Ikke istappene. Husene. Det er lov å drømme, men samtidig veldig oppmerksom på at noe er galt når det blir istapper av slike dimensjoner på et hustak. Jeg tror ikke de husene er lykkelige, de er kalde i sjela. Tror jeg. Vi var innom galleriet bare fordi det hører med, og jeg forelsket meg hodestups i et nydelig bilde…sukk… som er så dyrt at jeg får litt ekstra lyst på det bare fordi jeg egentlig absolutt ikke på noen som helst måte har råd til det (Men det står der ennå, måtte kjøre ned i dag igjen og se på det gjennom vinduet. Hjelp). Vi drakk kakao som kom i lys og mørk versjon. Skummende varm melk ble servert, og selve kakaoen kom i hard form i enden på en trepinne. Jeg er ikke vant til slikt, jeg vil ha den ferdig blandet. Vil ikke den skal koste 39,- for en bitte liten kopp heller, men det gjorde den uansett.
Undertegnede har nå bodd ni måneder i Drøbak. Og endelig begynner jeg å bli kjent her. Med vinterutgaven. Med naboene. Og nå tenker jeg å flytte. Jeg tenker å forelske meg hodestups i en kar fra Tromsø…eller noe annet veldig langt borte, og så ikke tenke på noe som helst mer, bare på å flytte.
prosjekt: ny lampe opp i stua, lampe fra stua ut i mellomgangen. Eller i yttergangen.
Seriøst mange minutter senere(vi snakker sikkert 45), så er man møkk lei sukkerbiter,utrolig korte ledninger som er umulig å bøye og bittesmå skruer som stadig vekk forsvinner. Ned på gulvet forsvinner de, mens man fortvilet forsøker å holde det nye lampevidunderet oppe med en skjelven hånd. Vanlig takhøyde her også, og normal armlengde, så ingen sjans at man klarer plukke opp skruene og fortsatt holde i lampen. Så altså, noen turer opp og ned på en stol før den brått henger der den skal.
wow, et helt ekte bilde fra Undertegnedes helt ekte hjem. Hehe, nå ser alle hvor jeg bor, sant?
Og nå altså videre til midtgangen. Der smalt det for noen uker siden, og jeg trodde hele lampen var gått til de elektroniske jaktmarker. Men, etter alt slitet med den første var jeg smart nok til å prøve lyspærene først. Nuvel, det ble lys gitt. Så der har man altså gått i noen uker i mørket, og så var det så enkelt?
Ok, da har jeg fortsatt en lampe til overs, og kan bytte ut monsteret i yttergangen som fulgte med leiligheten. Altså yttergangen fulgte selvfølgelig med leiligheten, men det var altså med et monster av en lampe også. Tror nesten den lampen er eldre enn huset her. Herlighet. Enda mindre skruer, enda mer sukkerbit, enda stivere kabler. Og her var det en lang skrue som skulle hektes på en krok som ikke fantes. Skaffet krok, hektet på, og så…var det en bitte liten skive som skulle mellom skrue og mutter. Håper virkelig ikke den var livsnødvendig, for etter å ha plukket den opp fra gulvet kanskje 15 ganger, så fant jeg den rett og slett ikke igjen. Men ny lampe henger der den skal.
Jeg må nok forte meg å selge her før lyset går igjen.
Jeg er virkelig flink til:
- å spise sjokolade
(håper jeg kommer på noe mer de nærmeste dagene)
…og morgenen kom. Litt fortere for meg enn for ham. Jeg lot ham sove, tenkte at han trenger det vel. Det var første gang vi så hverandre siden nyttår, og jeg ønsket så inderlig at ting skulle være som de var før. At den gode følelsen virkelig kunne komme igjen, og bli der. Bare være der,uten tvil og tanker om morgendagen. Om avstanden. Om umuligheten.
To timer i fred og ro. Så sto tordenværet opp. Jeg er allergisk mot krangling, orker det ikke. Så etter et par stikk fra svensken, før vi rakk å sett i gang, hører jeg meg selv si
“det går ikke så bra med oss lenger, gjør det vel?”
Etter det tok det ene ordet det andre, og plutselig satt vi der og hadde gjort slutt. Slutt på oss.Vi gjorde slutt på det som en gang var det beste vi begge hadde hatt her i livet. Så fort skjedde det.
Og samme hvor godt forberedt man trodde seg være, samme hvor mange ganger man hadde tenkt at det sikkert var best om det gikk sånn. Samme faen, der kom like forbannet det tunge sorgteppet og begravet helt livet. Tok all gleden og bare sveipet den med seg. Jeg lover, hjertet mitt sluttet å slå der et øyeblikk.
Kjære verden, la meg aldri aldri aldri mer tro at noe skal bli bra. La meg ikke ta sjansen på dette en eneste gang til. Livet er for kort til å pådra seg denne smerten flere ganger.
Håndkleet er kastet. Undertegnede gir opp troen på livet.
Jeg leste en plass at snøfnugg som dannes ca 2 km fra jorden, bruker rundt 33 minutter på å falle til bakken. Lurer på om snøfnugg tenker? Hva annet kan de bruke falltiden sin til, enn å tenke?
Kanskje snøfnugg har viktige oppgaver på vei ned for alt jeg vet. Kanskje de har i oppgave å danne vakre formasjoner? Kanskje de skal formere seg, men det trodde jeg i grunnen skjedde når de var helt nede på bakken.Fasinerende faktisk at ikke to er like. Men hvem vet egentlig det sånn helt sikkert? Hvem har sjekket alle mener jeg?
33 minutters tanketid hørtes veldig deilig ut. Og lurt. Undertegnede bør trolig bruke like lang tid på å tenke seg om før neste gang hun vurderer å gjøre noe som helst.
Nei det gjør nok ikke det.
ps: nå begynner det å bli blogging på virkelig høyt nivå 
